Canon R6 Mark II til fuglefoto
Canon R6 Mark II til fuglefoto
Etter at Canon R5`n min havna i sjøørretelva og lukka lukkeren for godt i november 2022, har jeg brukt Canon R6II som ekstrahus og tillegg til min dypt elskede Canon R3. På det tidspunktet hadde jeg i praksis fire alternativer da nytt kamerahus skulle velges; en R3 til (fantastisk kamera, dog dyrt og stort), en ny R5 (45 MP sensor, men med mange kompromisser og med autofokus som ikke kan måle seg med R3), R7 (med samme fantastiske autofokus som R3, men med liten 1,6-croppa sensor og dertil suboptimale støyegenskaper på høy ISO) og den da nye, spennende og ukjente R6II (med samme fantastiske AF som R3 og tilnærma lik sensor som R3).
Valget falt på R6II heller enn de andre alternativene, hovedsakelig pga autofokussystemet og den støygunstige 24MP-sensoren som jeg var blitt bortskjemt med fra R3. I tillegg fordi R6II lovte et par etterlengta nye funksjoner for canonbrukere. Den mest spennende av dem, raw-burst-pre-capture (ekvivalenten til Olympus sin Pro Capture) som gir fotografen mulighet til å gå tilbake i tid, og å hente ut bildene hen egentlig aldri var rask nok til å få tatt. I tillegg kunne utrolige 40 fps (bilder i sekundet) i utgangspunktet være nyttig for fuglefotografen.
Så hvilke erfaringer har jeg gjort meg med disse nevnte spesifikasjonene det drøyt halve året jeg har brukt R6II? Her er noen betraktninger.
Generelt
R6II er et lite og nett kamera, og minner mye om forgjengeren R6 i utforming. Knapper og hjul kan skreddersys til å gjøre stort sett det jeg ønsker at de skal gjøre, og dette er noe av det jeg liker best med Canon R-systemet. Sånn er knapper og hjul på R6II og R3 stort sett på samme plass, og har stort sett de samme funksjonene, noe som er viktig for rask og instinktiv reagering i felten. Batteriene til R6II er de samme som på R5 og R6II, hvilket også er praktisk hvis man har ett av de to fra før.
Filkvalitet
Det hjelper ikke hvor mange kule og fullspekka specs et kamera har hvis filkvaliteten er dårlig, og heldigvis; her blomstrer R6II. RAWfilene er nydelige og en sann fryd å arbeide med. Tilnærma like støyegenskaper og lik dynamikk som filene fra R3, og erfaringsmessig langt mindre tidkrevende å redigere i Lightroom enn R5-filene. R6II-filene har et blåstikk rett fra kameraet, som i stor grad gir filene et særpreg heller enn et fargestikk som må korrigeres. Spesielt på lyse flater er dette fargestikket påtagelig, og det er en smakssak om man ønsker å beholde det eller ikke. Sjøl liker jeg det, stort sett, spesielt i vinterlige omgivelser!
Blåtonene til R6II er særegne.
Som med R5 og R6, er filkvaliteten også på R6II gjenstand for kompromisser i henhold til bruk av mekanisk vs elektronisk lukker. Med mekanisk lukker leverer R6II 14-bits filer fri for rolling-shutter og banding, mens på elektronisk lukker (som man må bruke for å oppnå 40 fps), kommer rawfilene i 12-bits og med snev av artifakter i for eksempel fuglers vingetupper under fotografering med korte lukkertider. Jeg finner ikke rolling-shutter å være noe stort problem med R6II, men forskjellen på 14-bits og 12-bits filer er definitivt merkbar i skygger og høylys og høykontrastmotiver. Sjøl bruker jeg derfor R6II nesten utelukkende med mekanisk lukker på 8 fps, og bruker elektronisk lukker kun når jeg forventer action og har behov for flest mulig bilder i sekundet.
Med elektronisk lukker og raske lukkertider må du regne med tendenser til rolling-shutter og banding. Se vingetuppen på denne sandsvalen.
En siste viktig egenskap for oss som fotograferer fugler, og dermed ofte har behov for korte lukkertider, er støyegenskapene på høy ISO. Også her er R6II (som R6 og R3) suveren, for under riktige forhold takler kameraet 12800 ISO greit. Holder jeg ISOen under 3200 finner jeg ikke plagsom støy i det hele tatt.
Autofokus
Enkelt og greit fantastisk. Så lenge jeg evner å finne fuglen i søkeren, gjør autofokusen resten. Helt utrolig bra! Jeg merker ingen vesentlig forskjell på treffprosenten til R3 og R6II, men R6II er definitivt mye bedre enn både R5 og R6 som jeg også har brukt mye. Etter å behørig ha testet ut alle de 5 autofokuscasene til Canon, har jeg enda ikke funnet betydningsfulle forskjeller på dem i praksis. Derfor bruker jeg nå stort sett Case 5 (auto) både på R3`n og R6II, og er veldig fornøyd med det.
RAW-burst pre capture
Dette var en av funksjonene jeg var mest spent på å teste ut, men har etter testing dessverre funnet den litt for tungvint i bruk for min del. Tanken bak er genial for fuglefotografering, altså at kameraet går på kontinuerlig opptak, slik at fotografen gis mulighet til å gå tilbake 0,5 sekund i tid, og å hente ut bildene den egentlig aldri var rask nok til å få tatt. Canons pre capture har imidlertid tre store ulemper. For det første må funksjonen slås på aktivt, hvilket betyr at bruken av pre capture må planlegges. Der ryker altså muligheten for å berge den «overraskende» hendelsen man ikke rakk å ta bilde av. I de tilfellene hvor man med 100% sikkerhet vet at noe tøft kommer til å skje, er funksjonen nyttig, dog – som for eksempel at en meis løfter vingene før takeoff eller at en sandsvale skyter ut av reirhullet. Den andre ulempen er at når man først har utløst lukkeren i pre-capture-mode, trenger kameraet 9 sekunder på å hente seg inn igjen. Det betyr 9 sekunder med handlingslammelse i en potensielt actionfylt situasjon. Og for det tredje, og kanskje aller mest frustrerende, havner alle filer fra en precaptureseanse i ei egen mappe på minnekortet, som ikke lar seg åpne eller importere i Lightroom, men som må åpnes i kameraet eller i DPP som er Canons eget bildebehandlingsprogram.
Så tja; for spesielle situasjoner og prosjekter kan raw-burst-pre-capture absolutt gjøre en forskjell, men i daglig bruk, dessverre ikke.
Buffer og 40 fps
R6II er utstyrt med to SD-minnekort, noe som i kombinasjon med begrenset prosessorkapasitet på RAW-filer utgjør en vesentlig bufferbegrensning. Kjører man 8 fps er det aldri noe tema å fylle bufferen, men på 40 fps har man ikke mer enn knappe 3 sekunders aktiv fotografering før bufferen er full. Kameraet trenger da 8-10 sekunder på å ta seg inn. Dette er noe man absolutt må ha i bakhodet under actionfotografering, og sjøl bruker jeg av den grunn å «pumpe» utløseren heller enn å holde den inne kontinuerlig. Slik kan man gå glipp av unike enkeltbilder, men man forlenger tida til full buffer betraktelig.
Konklusjon
For en forholdsvis rimelig penge får du med R6II en bildekvalitet og et autofokussystem på nivå med toppmodellene til Sony, Nikon og Canon. Kameraet har sine begrensninger, men disse kan man til en viss grad omgå ved å ta aktive valg, som bruk av mekanisk lukker og lav skuddtakt. Med «bare» 24 MP passer nok R6II bedre til kreativ fuglefotografering enn til mer klassisk artsfotografering, hvor ekstra pixler for cropping er en fordel. De nye funksjonene som raw-burst-pre-capture er fin til sitt bruk, men har dessverre ikke all verdens betydning og bruksområde i praksis.