Tekst og foto: 
Ole Wuttudal, www.olewuttudal.com, Instagram: musicianslens

Ole Wuttudal er til daglig solobratsjist i Trondheim Symfoniorkester & Opera og underviser ved NTNU Institutt for musikk. Han tilbringer, i tillegg til sitt daglige virke som utøvende musiker, mye tid bak kameraet.

Det er ikke uvanlig at musikere i tillegg til sitt vanlige instrument bærer rundt på et kamera, og ganske ofte så er det et Leica-kamera. Hvorfor det mon tro?

Musikk er på mange vis en kombinasjon av håndverk og kunst, hvor man benytter et instrument til å uttrykke seg og formidle følelser. Da er det kanskje ikke så unaturlig at man blir tiltrukket av noe tilsvarende, men som likevel føles akkurat forskjellig nok.

Å spille og fremføre musikk er i seg selv en flyktig affære. Når først tonen, låten eller verket er spilt, så er øyeblikket bokstavelig talt over. Fotografi er på den annen side å “fange øyeblikk”, en måte å kunne holde fast på dem. Denne muligheten til å kunne si «Ja takk, begge deler», er nok noe som tiltaler oss musikere. Da trenger vi ikke å velge, vi kan skape musikk i nuet og holde fast på bildene.

Hos meg startet interessen for foto blant annet fra en observasjon av hvor mye mobilkamera ble benyttet av profesjonelle kulturaktører. Jeg hadde en god del meninger om hvordan ting ble gjort, men lite konkret å vise til. Derfor ble neste logiske skritt å plukke opp et kamera og gjøre et forsøk på å vise tankene og ideene min i faktiske bilder, ikke bare i ord.

Som profesjonell musiker gjennom over 20 år har man opplevd mye spennende i inn-og utland, men langt fra alle disse situasjonene finnes det gode bildeminner fra. Mitt fokus med musikk og fotografi har derfor vært å vise et ærlig og interessant blikk fra innsiden, sett med en musikers øyne. Det handler om å kjenne igjen situasjoner og øyeblikk som er på nippet til å skje.
 

Rett og slett timing, å være på riktig sted til rett tid. I tillegg handler det om tilgang, noe som publikum naturlig nok ikke har i samme grad. I de beste tilfellene får utøverne vist seg fra en ny og god vinkel, og publikum får et aldri så lite innblikk i hva som skjer “behind the scenes”. Etter tilgang, er tillit den viktigste faktoren. Etter at musikerkollegene har sett resultater fra et slikt samarbeid, får man etterhvert flere og flere ærlige reaksjoner frem i søkeren. De blir vant til å se en med kameraet, man oppleves ikke som et fremmedelement. Man er ikke bare innom en kort stund for å kun plukke eller ta, det blir mer et naturlig samspill. Det samme gjelder i portrett-situasjoner, hvor man allerede har et felles språk som gjør kommunikasjonen om innhold i materialet mye enklere og forhåpentligvis mer givende for begge parter.

Så er det musikkfoto og Leica, hvorfor denne koblingen?

Har utstyret noe å si? Akkurat som i musikken, det viktigste instrumentet man har til å uttrykke seg med har man alltid med seg, mer eller mindre bevisst vil jeg påstå. Uten en kreativt arbeidende hjerne har ethvert instrument eller redskap liten praktisk verdi.

Jeg personlig har aldri vært spesielt opptatt av det instrumentet som jeg spilt på, i motsetning til mange av mine kolleger. Mitt fokus har alltid vært å utvikle egne ferdigheter uavhengig av hvilken maker som har bygd instrumentet som jeg til enhver tid har hatt i hendene. Jeg eier og spiller på instrumenter som ble bygd på 1800-tallet til moderne fra 2000-tallet.

Det er ikke alltid at man kan si at man oppgraderer instrumentet sitt heller, byggemåten har i seg selv ikke endret seg nevneverdig på flere hundre år. I og med at man utvikler seg og modnes som utøver så endrer ønskene og behovene seg. Å skulle lete etter et annet eller bedre instrument, uten selv å ha et relativt klart konsept på hva du ønsker og behøver, er en ganske håpløs oppgave om ikke rett og slett en meningsløs øvelse.

Hva er så likhetene mellom et musikkinstrument og et kamera? Alle instrumenter kan produsere lyd og alle kameraer kan produsere bilder, det er til syvende og sist personen bak redskapet som er den viktigste faktoren.

 

Hvorfor føles likevel Leica annerledes, for meg?

Som sagt, det er tross alt kun et redskap. Man kan påstå at det handler mer om følelser enn fornuft, og det er det nok liten grunn til å prøve å bortforklare. Å skape eller oppleve noe kunstnerisk handler i veldig stor grad om følelser. Når man spiller klassisk musikk jobber man nesten eksklusivt med “gammel teknologi”. Magien ligger derfor ikke i teknologien i seg selv, men heller hvordan man klarer å benytte seg av de samme grunnleggende elementene som i f.eks. 1750.

Et moderne elektronisk instrument er selvsagt mye mer avansert og har mange flere automatiske funksjoner. Sammenligner man dette med (digital) fotografi, så er de grunnleggende elementene her også de samme over tid. Vi snakker fremdeles om blenderåpning, lukkerhastighet og ISO. Alle andre funksjoner som f.eks. lynrask autofokus er i seg selv utrolige og imponerende fremskritt, men spørsmålet som jeg likevel må stille meg er hvorvidt dette gjør bildene bedre til å frembringe budskapet eller først og fremst gjør prosessen med å få tatt selve bildet enklere. Dette er ikke noe særegen problemstilling for fotografi, valget mellom mer individuell kontroll eller enklere prosess er nok noe som vil dukke opp i flere og flere sammenhenger fremover.

Jeg har blitt veldig glad i den enkle, men samtidig utfordrende, utformingen som Leica har valgt på sine produkter. De grunnleggende kontrollene og fastoptikk er noe som utfordrer meg hver gang jeg plukker opp kameraet. Dette gjelder selvsagt spesielt Leicas rammesøker M-system. Her er det få moderne hjelpefunksjoner å støtte seg på, men når alt stemmer så er det faktisk du som kan ta mye av kredden for resultatet.

Q-serien er på sett og vis en mellomstasjon. Den har mye av formfaktoren til M-systemet, men med flere moderne funksjoner. Noen vil nok påstå at et 28 eller 43mm fastmontert objektiv vil være en begrensning, men for min del er det ikke noe kamera som har vært en bedre læremester opp gjennom årene enn min originale Q som ble produsert i 2015. Det kameraet er fremdeles med meg på hver fotojobb, og gjerne i hverdagen også.

 

Hvis jeg skal få “jobben gjort” så er det SL-systemet som gjelder, her har Leica klart kunststykket med å kombinere robusthet med brukervennlighet, og heldigvis også her en god porsjon følelse.

Det er vanskelig å sette fingeren helt nøyaktig på hva det er som gjør at man får et spesielt forhold til et spesifikt kamera eller musikkinstrument, enten om det er mikrokontraster hos Leica eller en lakkvariant fra en kjent fiolinmaker. Hva den nå enn skulle være, så merker man godt når samspillet mellom deg og redskapet føles riktig.

 

 

Produkter: 

Leica Q3 43

 Les mer og kjøp her! 

Leica Q3

 Les mer og kjøp her! 

Se også et godt utvalg tilbehør til Leica, se utvalget vårt her